mamma

Jeg er tilbake! Jeg har vært dypt inni en mammaboble i 9,5 måneder, men nå er jeg tilbake! Ny jobb, nytt hus, (ny) unge! Mannen er forøvrig ganske ny han også men det er en annen historie.

Å komme tilbake i jobb var ganske fantastisk. Og dessuten en ny jobb. Jeg gledet meg lenge, og kunne lett ha begynt tidligere, men vi måtte få nurket til å sove noenlunde om nettene først. Man trenger mer enn én time sammenhengende søvn for at hjernen skal fungere på et visst nivå, har jeg erfart, etter å ha lagt mobilen i kjøleskapet litt for mange ganger.

En vanlig dag for meg utspiller seg omtrent på denne måten:

Jeg våkner mellom 06 og 07 en gang, nøyaktig klokkeslett er ikke viktig. Siden jeg la meg mellom 23-24 en gang kvelden før, har jeg  og uansett fått haugevis av søvn, sammenlignet med i perminsjonstiden.
Jeg våkner og strekker meg så lang som jeg er på den deilige sofaen vår. Poden og mannen later seg fremdeles inne på det ene soverommet vårt. Vi har fremdeles bare ett soverom, det er først om en uke vi overtar det nye huset.
Jeg trasker mot badet og ser meg i speilet. Det er noe som ikke stemmer. Noe udefinerbart, noe vagt – hva kan det være? Da går det opp for meg. Det er posene under øynene. De er kraftig reduserte.  De finnes, joda, men de er betydelig mindre markante, det er det ingen tvil om.

 

Jeg entrer dusjen med et smil og blir stående der lenge. Litt for lenge. For når jeg kommer ut oppdager jeg at jeg har nå bare 20 minutter på meg til å spise, sminke meg og kle på meg. Eller -bare? Hva er det jeg snakker om?  Det er jo hauger av tid! Haha! Jeg må le av meg selv. Men før-altså i pre-barn-epoken, som jeg nå såvidt kan erindre om jeg prøver hardt – ville jeg på nåværende tidspunkt nærmest ha resignert og sendt en sms til sjefen om at jeg ble 30 min forsinket -minst. For jeg måtte jo ha tid til å krølle håret. Og finne dagens outfit. Men i dag, etter all min erfaring i mammaboblen, kan jeg flire lett av dette og sette meg ned med en kopp kaffe og legge beina på bordet. Jeg har faktisk tid til det. Hauger av tid.  Og dette blir jeg sittende å fundere over med et smil om munnen.

 

Men så må jeg virkelig gå. Jeg tusler mot bussen og setter meg godt til rette. Det er hele 10 minutter til jeg skal bytte buss. Jeg kan dermed nyte facebook-browsing og dessuten oppdatere meg på VG.no. Hvilken luksus! Men den virkelige luksusen, selve rosinen i pølsen, den kommer først på neste buss. For når jeg bytter på Jernbanetorget til buss 36E til Fornebu, da får jeg rundt en halv time til å gasse meg med alt fra Instagram til Snapchat til moteblogger til digitalblogger til allslags unyttige nettsider.
Vel fremme på jobb strener jeg målrettet mot kaffebaren for å kjøpe meg en fancy kaffe. Jeg møter en kollega i køen, og vi har en fullverdig samtale om hvordan det går med meg i den nye jobben. Det går utmerket, sier jeg.
Så går vi og jobber noen timer. Jeg sitter på plassen min. Jeg sitter. På en deilig kontorstol. Jeg har ikke sittet i mer enn 5 minutter i strekk på veldig, veldig lenge. Det er alltid en bleie som skal byttes, en munn som skal tørkes, en potensielt farlig gjenstand som skal gjemmes unna, en skive som skal smøres, eller noe i den duren.  Nå får jeg sitte i fred og kose meg og jobbe. Det kjennes godt å ikke bruke kroppen.

Så er det tid for lunsj. Det er 4 kantiner å velge mellom, alltid varm mat og en masse utvalg. Jeg fyller matbrettet med alt fra reker til kyllingklubber, til laksesalater og annet godt. Jeg slipper å smøre en brødskive med den ene hånden mens jeg holder en baby med den andre armen. Noe som er bortimot umulig, hvilket resulterer i at man gir opp og heller går sulten, evt. spiser en skål med chips, for chips er nemlig enkelt å bare helle i en skål.

Nå spiser jeg meg god og mett på et næringsrikt måltid, og får også pratet med kolleger om løst og fast. Det kan nesten ikke bli bedre!
Innimellom er det møter. I møter prater voksne mennesker om faglige ting, de argumenterer for sitt syn, og de løser problemer i fellesskap. Det er få avbrytelser. Her kan man også ha med seg en kopp kaffe.
All kaffen gjør at jeg må tisse, og det er ikke noe problem. Helt alene, og i fred og ro får jeg gått på do, og det er ingen som begynner å grine av den grunn. Rett og slett herlig.

Arbeidsdagen går mot slutten og jeg skal vende snuten hjemover igjen, og gleder meg som en unge til bussturen.

Straks jeg har åpnet ytterdøren hjemme, hører jeg et hvin inne fra stuen, og en liten bylt som krabber i rekordfart mot meg. Hun har et digert smil om munnen, og hyler “mamma!”!
Da kjenner jeg at det er fint å være hjemme. Og det er fint å være på jobb. Det aller fineste er å gjøre begge deler, i en fin harmoni.

Jeg tror, tør jeg si det, at jeg er smartere nå enn jeg var før jeg ble mamma. Du vil kanskje ha vanskelig for å tro det når du ser meg i klær dekket av oppgulp fra topp til tå, og med ringer store som vannmeloner under øynene, men skinnet kan, som du vet, bedra. For det er som om jeg har lært meg en hel del nye skills, og som om hjernen har begynt å utnytte mer av seg selv.