ninanedreaas

A creative head and public speaker.

Jeg er tilbake! Jeg har vært dypt inni en mammaboble i 9,5 måneder, men nå er jeg tilbake! Ny jobb, nytt hus, (ny) unge! Mannen er forøvrig ganske ny han også men det er en annen historie.

Å komme tilbake i jobb var ganske fantastisk. Og dessuten en ny jobb. Jeg gledet meg lenge, og kunne lett ha begynt tidligere, men vi måtte få nurket til å sove noenlunde om nettene først. Man trenger mer enn én time sammenhengende søvn for at hjernen skal fungere på et visst nivå, har jeg erfart, etter å ha lagt mobilen i kjøleskapet litt for mange ganger.

En vanlig dag for meg utspiller seg omtrent på denne måten:

Jeg våkner mellom 06 og 07 en gang, nøyaktig klokkeslett er ikke viktig. Siden jeg la meg mellom 23-24 en gang kvelden før, har jeg  og uansett fått haugevis av søvn, sammenlignet med i perminsjonstiden.
Jeg våkner og strekker meg så lang som jeg er på den deilige sofaen vår. Poden og mannen later seg fremdeles inne på det ene soverommet vårt. Vi har fremdeles bare ett soverom, det er først om en uke vi overtar det nye huset.
Jeg trasker mot badet og ser meg i speilet. Det er noe som ikke stemmer. Noe udefinerbart, noe vagt – hva kan det være? Da går det opp for meg. Det er posene under øynene. De er kraftig reduserte.  De finnes, joda, men de er betydelig mindre markante, det er det ingen tvil om.

 

Jeg entrer dusjen med et smil og blir stående der lenge. Litt for lenge. For når jeg kommer ut oppdager jeg at jeg har nå bare 20 minutter på meg til å spise, sminke meg og kle på meg. Eller -bare? Hva er det jeg snakker om?  Det er jo hauger av tid! Haha! Jeg må le av meg selv. Men før-altså i pre-barn-epoken, som jeg nå såvidt kan erindre om jeg prøver hardt – ville jeg på nåværende tidspunkt nærmest ha resignert og sendt en sms til sjefen om at jeg ble 30 min forsinket -minst. For jeg måtte jo ha tid til å krølle håret. Og finne dagens outfit. Men i dag, etter all min erfaring i mammaboblen, kan jeg flire lett av dette og sette meg ned med en kopp kaffe og legge beina på bordet. Jeg har faktisk tid til det. Hauger av tid.  Og dette blir jeg sittende å fundere over med et smil om munnen.

 

Men så må jeg virkelig gå. Jeg tusler mot bussen og setter meg godt til rette. Det er hele 10 minutter til jeg skal bytte buss. Jeg kan dermed nyte facebook-browsing og dessuten oppdatere meg på VG.no. Hvilken luksus! Men den virkelige luksusen, selve rosinen i pølsen, den kommer først på neste buss. For når jeg bytter på Jernbanetorget til buss 36E til Fornebu, da får jeg rundt en halv time til å gasse meg med alt fra Instagram til Snapchat til moteblogger til digitalblogger til allslags unyttige nettsider.
Vel fremme på jobb strener jeg målrettet mot kaffebaren for å kjøpe meg en fancy kaffe. Jeg møter en kollega i køen, og vi har en fullverdig samtale om hvordan det går med meg i den nye jobben. Det går utmerket, sier jeg.
Så går vi og jobber noen timer. Jeg sitter på plassen min. Jeg sitter. På en deilig kontorstol. Jeg har ikke sittet i mer enn 5 minutter i strekk på veldig, veldig lenge. Det er alltid en bleie som skal byttes, en munn som skal tørkes, en potensielt farlig gjenstand som skal gjemmes unna, en skive som skal smøres, eller noe i den duren.  Nå får jeg sitte i fred og kose meg og jobbe. Det kjennes godt å ikke bruke kroppen.

Så er det tid for lunsj. Det er 4 kantiner å velge mellom, alltid varm mat og en masse utvalg. Jeg fyller matbrettet med alt fra reker til kyllingklubber, til laksesalater og annet godt. Jeg slipper å smøre en brødskive med den ene hånden mens jeg holder en baby med den andre armen. Noe som er bortimot umulig, hvilket resulterer i at man gir opp og heller går sulten, evt. spiser en skål med chips, for chips er nemlig enkelt å bare helle i en skål.

Nå spiser jeg meg god og mett på et næringsrikt måltid, og får også pratet med kolleger om løst og fast. Det kan nesten ikke bli bedre!
Innimellom er det møter. I møter prater voksne mennesker om faglige ting, de argumenterer for sitt syn, og de løser problemer i fellesskap. Det er få avbrytelser. Her kan man også ha med seg en kopp kaffe.
All kaffen gjør at jeg må tisse, og det er ikke noe problem. Helt alene, og i fred og ro får jeg gått på do, og det er ingen som begynner å grine av den grunn. Rett og slett herlig.

Arbeidsdagen går mot slutten og jeg skal vende snuten hjemover igjen, og gleder meg som en unge til bussturen.

Straks jeg har åpnet ytterdøren hjemme, hører jeg et hvin inne fra stuen, og en liten bylt som krabber i rekordfart mot meg. Hun har et digert smil om munnen, og hyler “mamma!”!
Da kjenner jeg at det er fint å være hjemme. Og det er fint å være på jobb. Det aller fineste er å gjøre begge deler, i en fin harmoni.

Jeg tror, tør jeg si det, at jeg er smartere nå enn jeg var før jeg ble mamma. Du vil kanskje ha vanskelig for å tro det når du ser meg i klær dekket av oppgulp fra topp til tå, og med ringer store som vannmeloner under øynene, men skinnet kan, som du vet, bedra. For det er som om jeg har lært meg en hel del nye skills, og som om hjernen har begynt å utnytte mer av seg selv.

Why be only one thing, when you can be several? I’m her. I’m Jane of all trades. I’m good at sketching AND writing. I’m a tech geek AND a sucker for analogue stuff. I like junk food, but mostly I eat healthily. I have beauty AND brains. (At least my boyfriends says so.) Heck, I’m…

Read more Jane of all trades

Som regel jobber jeg litt på autopilot når jeg skal utarbeide et kreativt konsept, men underbevisst følger jeg visse mønstre.  Jeg har notert meg noen triks jeg bruker, her er noen av dem:

1. Tydelig brief eller debrief. Hva skal vi si? Hva er oppgaven, målet? Erfaringsmessig får man sjelden en tydelig brief av kunden. Jeg synes ofte halve jobben er å forstå hvor kunden vil, hva de ønsker, og å få konkretisert det ned til en idiotsikker tekst, og så få avsjekket med kunden om at de er enige. Hopper man over dette grunnarbeidet, skyter man seg selv i foten.

2. Lag tankekart. Skrible ned ord du assosierer med merkevaren eller andre nøkkelord knyttet til briefen – det kommer selvsagt an på hva det er du jobber med, om det er et produkt eller et reklamekonsept. Under ser du et eksempel. Nøkkelordet her er tittelen på et album fra artisten Tove Lo, tankekartet er fra en workshop jeg holdt for Universal Music.tankekart

Etter at du har gjort det, gjør du det samme en gang til, men du snur det på hodet. Tenk motsatt. Hva er det motsatte av ordet du har i sentrum av kartet? Hvis ordet er “sannhetsdrikk” – hva skjer om du skriver “løgn”? Hvilke ord dukker opp da? Hvilke idéer får du? Få ned alt du kommer på.

3. Elsk klisjéene, de er spesielt nyttig. Klisjéer er lett gjenkjennelige, og kan vris på til å skape interessante og morsomme idéer. Klisjéer kan være situasjoner, stereotyper, ordtak, en filmscene eller lignende. Poenget er å skape en ny og uventet vri av klisjéen.

Bilde fra http://www.dailyecho.co.uk/
Bilde fra http://www.dailyecho.co.uk/

4. Research. Google it. Sjekk f.eks kreative blogger eller Cannes Lions arkivet og se på de beste kampanjene.

5. Bli inspirert. Stikk en tur på kunstutstilling eller gå på et foredrag. Hva som helst, bare tenk i nye baner.

6. Gå ut i felten. Har du ikke tilgang til et brukerpanel eller sitter du ikke på CRM-ressurser, så stikk ut en tur og spør mannen i gaten. Hva synes han? Hva tror han? Jobber du med et produkt, lag en testversjon, og test det på den samme mannen i gaten. Skjønner han greien? Bruker han det på en annen måte? Har han forslag eller innspill? Dokumentér gjerne ved å filme brukertestingen.

7. Parallellt med punktene ovenfor skriver du ned alle idéer du får underveis, skiss dem ut og heng dem på veggen.

8. Etterhvert sortérer du idéene i retninger. Hvilke idéer ligner på hverandre? Ha navn på retningen på et ark øverst, og heng de tilhørende idéene under. En retning er en hovedidé, eller en knagg, eller “hva vi vil si”. Idéene under er uttak av denne retningen, altså hvordan man konkretiserer det. F.eks. kan en retning være: “Finne norges beste vaffel-maker”, og en idé under den retningen “arrangere vaffel-audition”. En annen idé under samme retning kunne være “vaffel-spise-konkurranse”. Ofte får man idéer som har samme utspring eller ligner på hverandre – og de kan henges under samme retning, og kanskje slås sammen. Man får mer orden ved å gjøre det på denne måten.

9. Idéer. Hvordan skal du få idéer da? Selv merker jeg at de dukker opp i tide og utide, gjerne under research-fasen. Men ikke si deg fornøyd når du har funnet én idé som du synes er knallgod. Jobb videre. “Parkér” idéen, skiss den ut, heng den opp på veggen, og tenk i nye spor.

Når det gjelder idéer i tidlig fase; tenk kvantitet, ikke kvalitet.

Det er ført på slutten av prosessen at du siler ut uaktuelle idéer, og finner idéen du vil satse på.

10. Spill på det aktuelle. Er det noe i nyhetsbildet du kan spille på? Noe man kan parodiere? Kan konseptet knyttet opp mot en høytid eller et jubileum, påske, jul, Valentines Day, nyttår? Prøv å knytt idéen opp mot noe som er aktuelt.

11. Tenk i annonseformat. Min erfaring er at dette kan hjelpe på å bygge ut et konsept. Det er ikke sikkert sluttresultatet skal være en annonse, men spør deg hvordan en avisannonse for dette konseptet/tingen/idéen ville sett ut – det kan hjelpe deg til å konkretisere idéen.

12. Sist men ikke minst: Stå på hodet. Du trenger blodtilførsel til hjernen, og å stå på hodet gjør susen. Gå gjerne ned i yogaposituren plogen, etterpå, for komplett avspenning. Et lite tips kan være å gjøre dette inne på et rom (som ikke har glassvegger), og ikke i kontorlandskapet, med mindre du er av den eksentriske eller oppmerksomhetssyke typen.

God idéjobbing!

yoga2_1

 

Sipping champagne on somebody’s veranda with a view, gazing at the fireworks, you silently reassure yourself that this year, THIS YEAR, you will do it.

Forestill deg at dette innlegget kom for ca 1,5 uke siden. For da jeg skrev det, var jeg for forstyrret i topplokket til å trykke på publisér-knappen. Derfor kommer det litt sent. Men bedre sent enn aldri. Jeg skrev det da jeg forberedte mitt 8 minutes-foredrag på INMA, som jeg holdt forrige torsdag. Her får du et innblikk i hvordan prosessen var.

Jeg har blitt diagnosert med den alvorlige diagnosen Forbigående Foredragsfrustrasjon (FF), også kalt pre-traumatisk foredragsstress. Det spiller ingen rolle at det er jeg selv som har stilt diagnosen, nei, glem da det, det viktige er at det er en svært alvorlig diagnose som kan utløse en rekke symptomer. Hva er dette for en slags diagnose, spør du? Jo, la meg bruke lekmanns sjargong; det betyr rett og slett at når jeg driver og skriver og planlegger foredrag, så sitter jeg simultant og river meg i håret og hyperventilerer mens jeg forsøker å sitte rolig på stolen. Hodet fylles av tanker som ikke egner seg på trykk, og kroppen reagerer gjerne med å utvikle stygge utslett og nervøse rykninger. Er du med? Fint. Dette er som du forstår en svært alvorlig og bekymringsfull diagnose som må tas på største alvor.

For jeg er fanget i en endeløs sirkel av research. Jeg setter meg ned med en kopp matcha-te, åpner macbook’en, og skriver inn de magiske ordene i Googles søkemotor. Jaggu. Her dukker den ene relevante linken etter den andre opp. Jeg klikker på den første, og finner en interessant artikkel på verdensveven. Jaså, interessant. Dette visste jeg ikke. Jeg notererer meg det. Men så finner jeg en link inni denne artikkelen, med en enda mer interessant artikkel, og så enda en link inni den artikkelen, til en om mulig ENDA mer interessant artikkel, og sånn fortsetter det i det uendelige. Hver gang jeg finner noen nye poenger i en artikkel, endrer jeg presentasjonen. Det hender også at jeg endrer den tilbake igjen. Jeg stiller spørsmålstegn til om jeg fokuserer på de rette tingene. Jeg gjør enda mer research for å underbygge poengene. Jeg elsker internett, men noen ganger så hater jeg det litt også. Man finner alt man måtte ønske av interessant og uinteressant stoff der. Man blir sugd inn og timene flyr avgårde. Man glemmer å spise, man nedprioriterer naturens kall og blir sittende foran skjermen med sprengt blære. Internett er farlig. Jeg undres hvor mange som har utviklet blærekatarr som følge av å bli fanget i internettets uendelige informasjonslabyrint. Jeg tenker at mange burde teste internett som slankemiddel – når man er fortapt langt inni en artikkel, er mat det siste som blir prioritert.

Jeg er på min 13. versjon av foredraget mitt når jeg bestemmer meg for at nok er nok. Nå MÅ jeg bestemme meg for at dette er absolutt siste versjon av presentasjonen. Jeg kan ikke endre den mer nå. Det har ingen hensikt å gjøre enda mer research. Dette er ikke sunt. Jeg har ikke sett vennene mine på ukesvis, leiligheten ser ut som et bombet horehus, og den ene planten min er for lengst død. Det eneste positive er at jeg ser ut til å ha gått ned 1,5 kg. Det er da noe. Men nå må jeg sette foten ned for meg selv. Jeg må ta meg selv i nakken, se meg selv bryskt inn i øynene og si:

“Nå får du ikke lov til å jobbe mer med dette! PUT YOUR HANDS IN THE AIR AND STEP AWAY FROM THE MAC!”

Så jeg overgir meg. Du vinner, Strenge-Nina. Presentasjonen er ferdig, dette er siste versjon. Eller, skal jeg være helt ærlig, så har jeg ikke stort valg her uansett –  INMA har satt absolutt siste frist for insending av reviderte presentasjoner i dag. Så jeg MÅ rett og slett gi meg nå. Jeg nærmer meg maskinen sakte, og trykker motvillig på “send”. Presentasjonen er ferdig enten jeg vil eller ikke. Den kan ikke bli bedre nå. Min skjebne er forseglet. Det eneste jeg kan endre på nå, er speaker’s notes’ene mine. Hm, det er da noe, tenker jeg og øyner et håp. Ja, jeg burde nok endre litt på dem, tenker jeg. Det er jo mye jeg kan endre der, ennå. Og så jobber jeg med dem den lille tiden jeg har igjen.

Versjon 13 som jeg nettopp har sendt av gårde ligner ikke overhodet på den først versjonen min. De to ser ikke engang ut til å være i slekt, kanskje langt ute i familietreet, men det skal godt gjøres å se likheter. Det eneste som er likt er tittelen, for den måtte jeg sende til INMA for en god stund siden. Jeg innser at jeg kanskje burde ha strukturert meg litt bedre. Bestemt meg mer for hva jeg ville snakke om, og holdt meg til det. Underveis har jeg også spurt en knippe personer og råd og tips. Det var ikke nødvendigvis lurt, fordi alle sier jo forskjellige ting. Og ikke alle har erfaring med å holde 8 minutters korte foredrag. Det er noe annet å holde et 8 minutters foredrag enn et 20 minutters. Og innholdet må tilpasses etter det. Nei, den jeg burde ha lyttet mest til heter Nina. En jente med nevrotiske tendenser, men som kan glimte til iblant.

Når dagen for presentasjonen endelig kommer er det en litt surrealistisk opplevelse. Når det er over tenker jeg at jeg skulle ha endret på det og det. Og det. Så jeg tror moralen her er at man blir aldri fornøyd. Men kanskje man med tiden blir mer erfaren, og flinkere til å sette grenser for seg selv, og til å strukturere stoffet sitt. Tenk alltid på formen på foredraget først; tidsramme, publikum og arena. Og så kan du lage innhold som passer det. Det er et par ting til jeg har lært meg: Hold det enkelt. Og snakk om ting som rører folk. Som treffer dem emosjonelt. Så kommer det til å gå så det suser.

hjeerte

 

OMG. Yikes! Jeg har gjort det! Jeg snakket for flere hundre mennesker i går, om markedsføring i den nye musikkverdenen. For et kick! Jeg snakket på INMAs årlige konferanse; 8 minutes of digital marketing, hvor flinke folk i bransjen holder innlegg på 8 minutter om digital markedsføring. Dette er et av de mest populære arrangementene…

Read more Puh!

Sitting here, browsing some of my favourite commercials. I wanted to share some that made an impression on me. Here’s one really straightforward and simple, but very impactful from the UN, to shed light on women’s rights. In collaboration with Google. The autofill suggestions are for real…                    …

Read more Sunday browsing