Pre-traumatisk foredragsstress

Forestill deg at dette innlegget kom for ca 1,5 uke siden. For da jeg skrev det, var jeg for forstyrret i topplokket til å trykke på publisér-knappen. Derfor kommer det litt sent. Men bedre sent enn aldri. Jeg skrev det da jeg forberedte mitt 8 minutes-foredrag på INMA, som jeg holdt forrige torsdag. Her får du et innblikk i hvordan prosessen var.

Jeg har blitt diagnosert med den alvorlige diagnosen Forbigående Foredragsfrustrasjon (FF), også kalt pre-traumatisk foredragsstress. Det spiller ingen rolle at det er jeg selv som har stilt diagnosen, nei, glem da det, det viktige er at det er en svært alvorlig diagnose som kan utløse en rekke symptomer. Hva er dette for en slags diagnose, spør du? Jo, la meg bruke lekmanns sjargong; det betyr rett og slett at når jeg driver og skriver og planlegger foredrag, så sitter jeg simultant og river meg i håret og hyperventilerer mens jeg forsøker å sitte rolig på stolen. Hodet fylles av tanker som ikke egner seg på trykk, og kroppen reagerer gjerne med å utvikle stygge utslett og nervøse rykninger. Er du med? Fint. Dette er som du forstår en svært alvorlig og bekymringsfull diagnose som må tas på største alvor.

For jeg er fanget i en endeløs sirkel av research. Jeg setter meg ned med en kopp matcha-te, åpner macbook’en, og skriver inn de magiske ordene i Googles søkemotor. Jaggu. Her dukker den ene relevante linken etter den andre opp. Jeg klikker på den første, og finner en interessant artikkel på verdensveven. Jaså, interessant. Dette visste jeg ikke. Jeg notererer meg det. Men så finner jeg en link inni denne artikkelen, med en enda mer interessant artikkel, og så enda en link inni den artikkelen, til en om mulig ENDA mer interessant artikkel, og sånn fortsetter det i det uendelige. Hver gang jeg finner noen nye poenger i en artikkel, endrer jeg presentasjonen. Det hender også at jeg endrer den tilbake igjen. Jeg stiller spørsmålstegn til om jeg fokuserer på de rette tingene. Jeg gjør enda mer research for å underbygge poengene. Jeg elsker internett, men noen ganger så hater jeg det litt også. Man finner alt man måtte ønske av interessant og uinteressant stoff der. Man blir sugd inn og timene flyr avgårde. Man glemmer å spise, man nedprioriterer naturens kall og blir sittende foran skjermen med sprengt blære. Internett er farlig. Jeg undres hvor mange som har utviklet blærekatarr som følge av å bli fanget i internettets uendelige informasjonslabyrint. Jeg tenker at mange burde teste internett som slankemiddel – når man er fortapt langt inni en artikkel, er mat det siste som blir prioritert.

Jeg er på min 13. versjon av foredraget mitt når jeg bestemmer meg for at nok er nok. Nå MÅ jeg bestemme meg for at dette er absolutt siste versjon av presentasjonen. Jeg kan ikke endre den mer nå. Det har ingen hensikt å gjøre enda mer research. Dette er ikke sunt. Jeg har ikke sett vennene mine på ukesvis, leiligheten ser ut som et bombet horehus, og den ene planten min er for lengst død. Det eneste positive er at jeg ser ut til å ha gått ned 1,5 kg. Det er da noe. Men nå må jeg sette foten ned for meg selv. Jeg må ta meg selv i nakken, se meg selv bryskt inn i øynene og si:

“Nå får du ikke lov til å jobbe mer med dette! PUT YOUR HANDS IN THE AIR AND STEP AWAY FROM THE MAC!”

Så jeg overgir meg. Du vinner, Strenge-Nina. Presentasjonen er ferdig, dette er siste versjon. Eller, skal jeg være helt ærlig, så har jeg ikke stort valg her uansett –  INMA har satt absolutt siste frist for insending av reviderte presentasjoner i dag. Så jeg MÅ rett og slett gi meg nå. Jeg nærmer meg maskinen sakte, og trykker motvillig på “send”. Presentasjonen er ferdig enten jeg vil eller ikke. Den kan ikke bli bedre nå. Min skjebne er forseglet. Det eneste jeg kan endre på nå, er speaker’s notes’ene mine. Hm, det er da noe, tenker jeg og øyner et håp. Ja, jeg burde nok endre litt på dem, tenker jeg. Det er jo mye jeg kan endre der, ennå. Og så jobber jeg med dem den lille tiden jeg har igjen.

Versjon 13 som jeg nettopp har sendt av gårde ligner ikke overhodet på den først versjonen min. De to ser ikke engang ut til å være i slekt, kanskje langt ute i familietreet, men det skal godt gjøres å se likheter. Det eneste som er likt er tittelen, for den måtte jeg sende til INMA for en god stund siden. Jeg innser at jeg kanskje burde ha strukturert meg litt bedre. Bestemt meg mer for hva jeg ville snakke om, og holdt meg til det. Underveis har jeg også spurt en knippe personer og råd og tips. Det var ikke nødvendigvis lurt, fordi alle sier jo forskjellige ting. Og ikke alle har erfaring med å holde 8 minutters korte foredrag. Det er noe annet å holde et 8 minutters foredrag enn et 20 minutters. Og innholdet må tilpasses etter det. Nei, den jeg burde ha lyttet mest til heter Nina. En jente med nevrotiske tendenser, men som kan glimte til iblant.

Når dagen for presentasjonen endelig kommer er det en litt surrealistisk opplevelse. Når det er over tenker jeg at jeg skulle ha endret på det og det. Og det. Så jeg tror moralen her er at man blir aldri fornøyd. Men kanskje man med tiden blir mer erfaren, og flinkere til å sette grenser for seg selv, og til å strukturere stoffet sitt. Tenk alltid på formen på foredraget først; tidsramme, publikum og arena. Og så kan du lage innhold som passer det. Det er et par ting til jeg har lært meg: Hold det enkelt. Og snakk om ting som rører folk. Som treffer dem emosjonelt. Så kommer det til å gå så det suser.

hjeerte

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s